Ingen grunn til å klage over tonen i rusdebatten

Ingen grunn til å klage over tonen i rusdebatten

Hans Fredrik Marthinussen, Professor i rettsvitenskap, Universitetet i Bergen

Knut Røneid, etterlatt og tidligere politi

Det er mange som i disse dager klager på harde ord i rusdebatten. 29. april viet Klassekampen forsiden til Arild Knutsen, som mente at retorikken kunne ha medvirket til Arbeiderpartiets nei til rusreformen, og i sosiale medier har kommunikasjonsrådgivere og tillitsvalgte i Arbeiderpartiet beklaget seg over den harde tonen og beskyldninger om svik og blodige hender. 

Vi har begge hevdet i sosiale medier, etter landsmøtevedtaket som forkastet rusreformen, at Arbeiderpartiet har blod på hendene. Riktignok var det en Arbeiderparti-rådgiver som først introduserte «blod på hendene» i debatten, men vi står fullt inne for ordbruken. En av oss var til og med så «heldig» å få en slik Twitter-melding publisert som illustrasjon i Klassekampens sak om den tøffe retorikken, uten å bli spurt om en kommentar. 

At Arbeiderpartiet har blod på hendene, er ingen urimelig eller ufin påstand. Nesten 300 nordmenn dør årlig av overdoser, mens land som Portugal og Sveits, som har hatt tilsvarende høye dødstall som følge av narkotikaproblemer, har ført en progressiv ruspolitikk som har ført til en markant nedgang i antall dødsfall. 

Norge har relativt lav narkotikabruk blant de yngste ungdommene. Derfra går vi til et ganske gjennomsnittlig europeisk rusbruksnivå blant befolkningen totalt sett, og derfra igjen til svært høye dødstall. Med vårt velutbygde velferdssamfunn er det ingen andre gode forklaringer på de uakseptabelt mange dødsfallene i Norge som følge av narkotikabruk, enn at vår narkotikapolitikk er spesielt skadelig. En av forfatterne av denne teksten har også selv opplevd den aller mest brutale konsekvensen av norsk narkotikapolitikk på kroppen: Å miste et barn som følge av politiets knallharde praksis mot ungdom som prøver cannabis. Det er ingen tvil om at vår narkotikapolitikk koster mennesker både helse og i noen tilfeller livet. Er det virkelig å gå over streken å påpeke dette, og å illustrere det med blodige hender?

Knutsens påstand i Klassekampen om at den harde retorikken kan ha påvirket Arbeiderpartiets rusreformvedtak, faller på sin egen urimelighet. Den tøffe retorikken har nesten utelukkende kommet etter selve vedtaket, som en konsekvens av den enorme skuffelsen ved at Arbeiderpartiet, som selv var med på å sette i gang reformprosessen og kjeftet på Høyre for at det ikke gikk fort nok, snudde og sviktet både mennesker med rusproblemer, deres pårørende, og sine egne velgere som trodde på løftene om å flytte rusproblemer fra justis- til helsesektoren. Selv bønner fra egne tillitsvalgte med traumer fra Utøya ble ignorert.

Motstandere av rusreformen har selv bidratt i rikelig monn til det tøffe ordskiftet. Robin Kåss og Tore Sandvik har uriktig omtalt rusreformen som et Venstre-påfunn, uriktig påstått at det er rekreasjonsbrukere som primært opprettholder det kriminelle markedet, og mot bedre vitende omtalt reformen som legalisering. Kjersti Toppe sto på Stortingets talerstol og påsto uriktig at de som ringer helsepersonell ikke trenger å frykte at politiet dukker opp, til tross for rikelig med eksempler på det motsatte. Det styggeste bidraget sto Anniken Huitfeldt for, som på Arbeiderpartiets landsmøte foreslo å sette rusavhengige i bås med barn og utilregnelige. Noe mer stigmatiserende enn å antyde at rusavhengige enten må regnes som tilbakestående eller psykotiske, og derfor kan unntas straff for sine handlinger, er det nesten vanskelig å tenke seg.

Utsatte minoriteter må ofte bruke utestemme for å bli hørt. Verken kampen for kvinners, homofiles eller svartes rettigheter gikk rolig for seg. Det er en klassisk hersketeknikk å prøve å få fokus vekk fra overgrep mot marginaliserte grupper i samfunnet ved å klage på virkemidlene som benyttes. I lys av hva mennesker med rusproblemer har vært utsatt for de siste 50 årene, er det grunn til å påpeke at det knapt kan tenkes en særlig mer sivilisert debatt. Den har foregått helt uten vold, med fredelige demonstrasjoner, og svært lite personhets. Mens politiet må møte anti-SIAN-demonstrasjoner med skjold og tåregass, står rusreformforkjemperne rolig og protesterer ved siden av 260 kors eller kropper liggende på bakken. Det til tross for at de risikerer å bli arrestert og ransaket bare fordi de demonstrerer fredelig. Selv debatter om vindmøller er mindre siviliserte enn rusdebatten.

Å klage på tonen i debatten er intet annet enn et forsøk fra å avspore debatten fra det faktum at Arbeiderpartiet sviktet vår tids største sosialpolitiske reform. En reform som ville reddet liv. En reform som var anbefalt av WHO, FN og EU og som allerede hadde høstet internasjonal anerkjennelse. De sviktet den til fordel for en utopisk reform som vil innføre et skille mellom mennesker med og uten tung rusavhengighet som ledende norske akademikere både på Politihøgskolen og universitetene omtaler som klart grunnlovsstridig. Det er ikke tonen i debatten det er noe i veien med.

Har norsk politi begått systematiske menneskerettsbrudd i narkotikasaker?

I debatten om rusreformen har politiet hevdet at en avkriminalisering vil innskrenke deres adgang til tvangsmidler de er avhengige av i sitt arbeid mot narkotikakriminalitet. I et rundskriv 9. april kom Riksadvokaten imidlertid med flere presiseringer som ikke bare tilbakeviser dette, men gir grunn til bekymring for at mye av politiets metodebruk i narkotikasaker har vært ulovlig og menneskerettsstridig.

Flere av de sterkeste indikasjonene på ulovlig tvangsmiddelbruk finnes i uttalelser fra Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF). I en Twitter-tråd fra februar i år fremsatte de en rekke påstander som langt på vei oppsummerer misforholdet mellom hvilke verktøy politiet har sagt at rusreformen vil frata dem og hva de faktisk har lov til i dag. Blant annet hevdet de:

1) Politiet vil ved avkriminalisering ikke kunne dokumentere narkotikabruk, siden det ikke lenger vil kunne tas rusprøver med tvang.

2) Visitasjonshjemmelen politiet i rusreformen gir ikke samme adgang til bred etterforskning som dagens ransakingshjemler.

3) Politiet mister muligheten til å undersøke om de står overfor en selger eller en bruker. 

I det følgende vil vi ettergå disse påstandene og andre relevante uttalelser fra NNPF og politiet, samt undersøke hvordan disse står seg mot presiseringene fra Riksadvokaten.

Påstand 1: Politiet kan ikke dokumentere narkotikabruk uten hjemmel til tvungen rusprøvetaking

I dag må narkotikabruk bevises ut over rimelig tvil for å utløse en reaksjon, enten det gis bot eller påtaleunnlatelse. I fravær av tilståelse eller sikre observasjoner av pågående bruk, krever dette funn av narkotika i noens urin, spytt eller blod. Slike prøver skal etter rusreformen ikke kunne tas med tvang for å bevise straffritt narkotikabruk, og NNPF mener dette fratar politiet muligheten til å dokumentere bruk:

Riksadvokaten fastslår imidlertid i sitt rundskriv av 9. april at tvungen rusprøvetaking heller ikke skal skje i dag når det er mistanke om narkotikabruk som ikke har sammenheng med bilkjøring, da dette er uforholdsmessig. NNPF ber med andre ord her om at politiet skal få beholde et verktøy de ikke har.

Regjeringens rusreform innebærer dessuten et senket beviskrav. Det kreves da kun sannsynlighetsovervekt, såkalt skjellig grunn til mistanke, for å bevise lovbruddet og ilegge brukeren en reaksjon. Dette er samme grad av bevissikkerhet som i dag kreves for å ta i bruk tvangsmidler. Politiet vil da ikke trenge å ta rusprøver etter rusreformen, siden det vil være nok at noen fremstår påvirket av narkotika hvis de ikke frivillig avlegger en negativ rusprøve. Å gjennomføre rusreformen ville dermed gjøre det lettere for politiet å bevise og reagere på narkotikabruk enn det er nå, etter Riksadvokatens klargjøring. 

Da NNPFs styreleder Jan Erik Bresil nylig ble konfrontert på Dagsnytt 18 med at rusreformen faktisk ville gjøre det lettere å bevise bruk, svarte han at rusprøvetaking likevel er nødvendig for å kunne skaffe barnevernet informasjon om hvilket rusmiddel som er blitt brukt. I sitt høringssvar til NOU 2019:26 gir NNPF også inntrykk at slik informasjonsinnhenting i seg selv er et saklig ransakingsformål: 

I Riksadvokatens rundskriv av 9. april slås det imidlertid fast at innhenting av informasjon for barnevernet ikke i seg selv er et ransakingsformål, og at de materielle vilkårene for ransaking fremdeles må være oppfylt. Forholdsmessighetsbetraktninger vil da fort tale mot tvungen prøvetaking, ettersom barnevernet uansett kan pålegge barn eller foreldre å avlegge rusprøver om nødvendig for å sikre barnets omsorgssituasjon, og beviskravet for å iverksette dette tiltaket er lavere enn for å konstatere straffskyld.

Etter rusreformen vil beviskravet kunne oppfylles med en “tegn og symptomer”-undersøkelse. I diskusjon på Twitter med Hans Fredrik Marthinussen påpeker NNPF imidlertid at denne bare kan avsløre akutt ruspåvirkning, slik at politiet mister muligheten til å avdekke bruk tilbake i tid:

Marthinussen påpeker at politiet ikke har grunn til å lete etter bevis for eventuelt fortidig narkotikabruk når mistanken gjelder nåtidig påvirkning – noe mistanke om narkotikabruk som regel gjør. I en tweet som i etterkant ble slettet, hevder imidlertid NNPF at det er flere forhold som kan gi grunnlag for prøvetaking, for eksempel meldinger i sosiale medier:

Riksadvokaten presiserer imidlertid i rundskrivet av 9. april at politiet normalt ikke kan gå inn i brukeres telefoner, da det sjelden vil være saklig grunn til dette ved etterforskning av bruk eller besittelse, og det normalt heller ikke vil være forholdsmessig. Politiets rutiner for dataransaking ble dessuten nylig innstrammet, slik at telefoner som kan inneholde taushetsbelagt korrespondanse med advokat eller helsepersonell, må gjennomgås av en dommer først.

Det er dermed lite sannsynlig at politiet ofte vil få tilgang til meldinger som er såpass nye at de gir skjellig grunn til å mistenke at noen fremdeles har et rusmiddel i kroppen. Det kan eventuelt tenkes at NNPF mener skjellig grunn til mistanke om fortidig narkotikabruk gir politiet hjemmel til å ta rusprøver for å avdekke nyligere tilfeller av narkotikabruk, men dette ville være en “fisketur” etter bevis for andre forhold enn mistanken gjelder, hvilket ifølge Riksadvokaten er ulovlig i dag.

Igjen bør det understrekes at rusreformen ville la politiet oppklare lovbruddet allerede ved sannsynlighetsovervekt, også ved mistanke om fortidig narkotikabruk. Eventuelle opplysninger som gir skjellig grunn til mistanke om fortidig bruk, vil da i seg selv være nok til å pålegge en bruker rådgivning.

Påstand 2: Visitasjonshjemmelen i rusreformen gir ikke samme adgang til bred etterforskning som dagens ransakingshjemler

Rusreformen innfører en visitasjonshjemmel som innebærer at politiet ved skjellig grunn til mistanke om straffrie narkotikalovbrudd kan sjekke noens lommer, klær, sekk, veske, kjøretøy eller annet oppbevaringssted utenfor bopel. NNPF mener dette ikke vil kunne erstatte ransakingshjemlene politiet har i dag, da disse ifølge NNPF gir politiet adgang til å etterforske mye bredere. Igjen kan det virke som om NNPF misforstår både forslaget til rusreform og dagens lovverk:

Ettersom beviskravet for oppklaring etter rusreformen vil være det samme som for å iverksette ransaking i dag, vil ransaking være overflødig for å oppklare de straffrie lovbruddene. Visitasjonen skal foretas i den hensikt å ta beslag snarere enn for å sikre bevis, selv om politiet fremdeles vil kunne avdekke bevis for andre lovbrudd ved tilfeldighet i forbindelse med undersøkelsen.

Spørsmålet blir så om politiet kan gå lengre ved slike undersøkelser i dag enn etter rusreformen. Et slikt syn ble fremmet på NRK Debatten av NNPFs Hanne Blekkan, som påstod at politiet i dag kan gjennomgå noens mobiltelefon utelukkende basert på mistanke om narkotikabruk. I en kronikk publisert i Bladet og Politiforum nylig gjentok hun denne påstanden sammen med tre andre politikontakter i Værnesregionen:

Det er imidlertid ikke slik at et tvangsmiddel automatisk kan brukes så lenge forholdet er straffbart og har høy nok strafferamme. Det følger av Riksadvokatens rundskriv av 9. april at tvangsmiddelet også må ha et saklig ransakingsformål (være egnet til å etterforske det mistanken gjelder), være nødvendig for å oppklare saken og ikke være uforholdsmessig sett i lys av lovbruddets art og forholdene ellers. Det første spørsmålet blir da hvilket etterforskingsformål gjennomgang av noens mobiltelefon forfølger. I kronikken til Blekkan og kolleger nevnes flere mulige, blant annet å kartlegge omfanget av mistenktes bruk:

I Riksadvokatens rundskriv av 9. april understrekes det imidlertid at det vil være uforholdsmessig å benytte tvangsmidler for å kartlegge det videre omfanget av noens narkotikabruk. Eventuelle fortidige tilfeller av bruk det avdekkes bevis for, kan dessuten ses som andre forhold enn det mistanken gjelder, slik at det kan stilles spørsmål ved om dette ransakingsformålet i det hele tatt er saklig.

Et annet formål med mobiltelefonransaking som politikontaktene peker på, er leting etter bevis mot selgere som brukerne har kjøpt narkotika av. Dette nevnes også i en kronikk fra politimesteren i Øst politidistrikt, Ida Melbo Øystese, som ble publisert i Politiforum og flere papir- og nettaviser i 2019:

Fra: Kronikk i Politiforum 29. november 2019.

Flere politidistrikt har i høringene til rusreformen vist til viktigheten av denne adgangen, og uttrykt bekymring for at en avkriminalisering vil frata dem den: 

Høringsuttalelse fra Øst politidistrikt til NOU 2019:26

Høringsuttalelse fra Trøndelag politidistrikt til NOU 2019:26

Høringsuttalelse fra Sør-Vest politidistrikt til NOU 2019:26

Høringsuttalelse fra Vest politidistrikt til NOU 2019:26

Riksadvokaten presiserer imidlertid i sitt rundskriv av 9. april at ransaking som har som formål å avdekke bevis mot andre enn mistenkte, både i dag og etter rusreformen skal skje som tredjepartsransaking. Dette stiller strengere krav til både sannsynligheten for funn og inngrepets forholdsmessighet, og legalitetskontrollen er også strengere idet bare retten og påtalemyndigheten har beslutningskompetanse. Både NNPF og Finnmark politidistrikt skriver i sine høringsuttalelser til NOU 2019:26 at denne hjemmelen er lite praktisk anvendelig – hvilket kan tyde på at politiet har drevet utstrakt ulovlig ransaking:

Høringsuttalelse fra Finnmark politidistrikt til NOU 2019:26

Det er imidlertid mulig å tenke seg at mobiltelefonransaking foretas for å etterforske ervervet, altså anskaffelsen av et stoff, som et selvstendig straffbart forhold. I høringen om rusreformen på Stortinget i år gav NNPF-nestleder og statsadvokat Geir Evanger uttrykk for et slikt syn, og NNPFs generalsekretær Kristine Moss Olsen støttet Evanger i dette i en nylig kronikk i Politiforum:

Dette synet kom også til uttrykk i Oslo politidistrikts høringssvar til Rusreformutvalgets utredning i fjor:

Høringsuttalelse fra Oslo politidistrikt til NOU 2019:26

I rundskrivet av 9. april gjør Riksadvokaten det imidlertid klart at politiet ikke kan ransake mobiltelefoner for å etterforske ervervet av et stoff når noen i utgangspunktet er siktet for bruk eller besittelse til eget bruk. For det første vil det forutgående ervervet i praksis være oppklart når bruk eller besittelse er bevist, siden stoffet nødvendigvis må ha blitt anskaffet først. For det andre strider det mot god påtaleskikk å straffeforfølge erverv særskilt når det er bruk eller besittelse som avdekkes.

I de mest typiske tilfellene hvor siktelsen gjelder befatning med narkotika til eget bruk, er det da tvilsomt at rusreformen innebærer noen reell innskrenking av politiets lovlige undersøkelsesadgang. Mistenkte brukeres lommer, klær, gjenstander og oppbevaringssteder utenfor hjemmet vil fremdeles kunne undersøkes, og undersøkelser nedi noens undertøy vil fremdeles kun være tillatt ved mistanke om salg, eventuelt når det er konkret grunn til å tro at det finnes noe av avgjørende bevisverdi der. 

Tvert imot ville den foreslåtte visitasjonshjemmelen i rusreformen gi politiet en bredere undersøkelsesadgang enn de har i dag. Flere undersøkelser som i dag forutsetter konkret mistanke om at noen oppbevarer stoff på et oppbevaringssted – for eksempel bil, båt, telt eller oppbevaringsskap – skal nemlig kunne foretas som visitasjon så lenge det er sannsynlighetsovervekt for “innehav”, altså enten besittelse eller oppbevaring. Det vil da være tilstrekkelig at den som disponerer oppbevaringsstedet fremstår påvirket, ettersom Riksadvokaten har fastslått at dette i dag gir en implisitt mistanke om besittelse.

Påstand 3: Politiet mister muligheten til å avgjøre om de står overfor en selger eller en bruker

Regjeringens rusreform innebærer at politiet beholder dagens hjemler til tvangsmiddelbruk i alle saker hvor det er skjellig grunn til å mistenke at et stoff ikke er til eget bruk, eller hvor mengden overstiger grensen for straffrihet ved eget bruk. NNPF mener dette vil svekke politiets innsats mot selgere, da det ifølge dem er vanskelig for politiet å etablere sannsynlighetsovervekt for salgshensikt. 

NNPF virker her å mene at politiet har adgang til alle de samme tvangsmidlene i dag uavhengig av om de mistenker eget bruk eller salg. Alle brukere blir da etterforsket som mulige selgere:

I sitt høringssvar til NOU 2019:26 gir NNPF uttrykk for samme oppfatning:

Med andre ord: NNPF mener tilsynelatende at politiet kan bruke de tvangsmidlene de i utgangspunktet kun har adgang til når det foreligger skjellig grunn til mistanke om salg, for å etterforske om det er skjellig grunn til å mistenke salg. 

Denne etterforskningsfilosofien kom til uttrykk i en kronikk i Bergens Tidende i år fra to NNPF-representanter. Her beskrives en angivelig typisk sak fra virkeligheten hvor politiet avdekket et par gram cannabis gjemt på kroppen til en ung mann som ble ransaket på grunn av mistanke om ruspåvirkning. Ifølge kronikken førte funnet til at politiet besluttet husransaking selv om det ikke var grunnlag for å mistanke salg, men en større stoffmengde og bevis for salg ble senere avdekket i mannens hjem og på mobiltelefonen hans. Kronikkens hovedpoeng var at rusreformen ville forhindre politiet fra å ransake “føre var” for å undersøke om en mistenkt bruker eventuelt også er en selger.

Utdrag av kronikk fra to politimenn og NNPF medlemmer i Bergens Tidende 3. mars.

I Riksadvokatens rundskriv av 9. april understrekes det imidlertid at politiet i dag ikke har adgang til å ransake boligen eller telefonen til noen som tas i besittelse av narkotika hvis det ikke foreligger skjellig grunn til å mistenke vedkommende for salgsvirksomhet.

Det kan spørres om ikke det egentlig forelå skjellig grunn til å mistenke salg i saken NNPF beskriver, ettersom det skal ha blitt funnet kontanter ved ransaking av mannen. I så fall ville politiet ha kunnet gå frem på samme måte etter rusreformen. Kronikken gir imidlertid ikke tilstrekkelig informasjon om kontantenes verdi og valør, eller hvor på kroppen de ble funnet, til å vurdere mistenkeligheten ved dette funnet. Uansett skulle politiet ha siktet mannen for salg før de lette etter bevis for salg, da de aktuelle tvangsmidlene ikke kunne begrunnes i siktelsen for bruk eller besittelse.

Hvis det virkelig ikke var skjellig grunn til å mistenke mannen for salg, derimot, beskriver NNPFs kronikk tilsynelatende alvorlige brudd på straffeprosessloven, Grunnloven og menneskerettighetene. Det faktum at NNPF ser en slik fremgangsmåte som både uproblematisk og typisk, kan tyde på at norsk politi har begått lovbrudd i et betydelig omfang i narkotikasaker til nå.

Konklusjon

Selv om Riksadvokaten sier det ikke foreløpig er grunnlag for å anta grov systemsvikt eller utbredt feilpraktisering av reglene for tvangsmiddelbruk i narkotikasaker, gir den samlede mengden uttalelser fra NNPF og politiet i rusreformdebatten rimelig grunn til å frykte dette. Vi er derfor glade for at Riksadvokaten nå har beordret en gjennomgang av politiets og påtalemyndighetens praksis.