Har kriminalisering en negativ effekt på hjelpesøkende atferd?

Funn fra vår atferdsundersøkelse

Bakgrunn

I NOU 2019:26 henviser Rusreformutvalget til forskning på at kriminalisering kan ha en negativ effekt på hjelpesøkende atferd, blant annet en svensk studie som tyder på at frykt for straff gjør at folk vegrer seg for å tilkalle ambulanse ved mistanke om overdose. Folkehelseinstituttet kritiserer i sitt høringssvar utvalget på dette punktet, og henviser til at vi ikke har forskning fra Norge som understøtter denne konklusjonen.

Vi ønsket å undersøke dette nærmere, og gjennomførte derfor en undersøkelse rettet mot personer som bruker ulovlige rusmidler. Resultatene fra denne undersøkelsen ble fremlagt på et webinar 18. januar, og opptaket finnes tilgjengelig på foreningens YouTube-kanal.

Dataene fra undersøkelsen er også delt med forskere, som jobber med å forfatte en vitenskapelig artikkel basert på funnene.

Om undersøkelsen

Undersøkelsen ble lagt ut 1. september, og delt i en rekke ulike kanaler (Freakforum, ulike sosiale media-kanaler og via Rusopplysningen.no). Innen vi avsluttet undersøkelsen 1. januar hadde vi fått inn totalt 4093 svar, der over 3000 kom inn via lenken på Rusopplysningen.no. For å unngå å seleksjonseffekter og potensielle bias, oppga vi ikke at undersøkelsen handlet om effekten av straff. Isteden ble den beskrevet mer nøytralt som en “atferdsundersøkelse”.

I de innledende spørsmålene spør vi om diverse bakgrunnvariabler: Kjønn, alder, rusmiddelbruk, jobbstatus, seksuell orientering, om man er en etnisk minoritet, og om man tidligere er tatt av politiet og evt. straffet for ulovlig rusmiddelbruk. Deretter stiller vi spørsmål som går mer konkret på opplevelse av stigma og hjelpesøkende atferd. Disse stilles bare til gruppene som har svart at de har brukt et ulovlig rusmiddel minst én gang i løpet av livet. De siste spørsmålene, angående nødsituasjoner tilknyttet ulovlig rus og hva man tror effekten av avkriminalisering vil være, er stilt til hele gruppen.

Begrensninger

I likhet med andre spørreundersøkelser, har også denne en rekke begrensninger. Vi baserte oss for det første utelukkende på selvrapporterte opplysninger. Selv om vi har holdt oss til å spørre om konkret atferd i ulike situasjoner, og i stor grad unngått spørsmål om motivasjon, intensjoner eller hvordan man ville handlet i hypotetiske situasjoner, så er det likevel .

De som besvarte undersøkelsen var heller ikke et representativt utvalg av befolkningen, og sannsynligvis ikke et helt representativt utvalg av rusmiddelbrukere: Respondentene var unge, stort sett hvite menn, som brukte rusmidler relativt hyppig. Ettersom de ble rekruttert via nettet kan vi også anta at vi i liten grad fanget gruppen med de mest omfattende rusproblemene, hvorav en del er bostedsløse, og i liten grad tilbringer mye tid i sosiale medier.

Respondentene ble også rekruttert via kanaler oppsøkt av personer som er kritiske til nåværende ruspolitikk. Dette kan tenkes å ha påvirket hvordan respondentene besvarte undersøkelsen, der enkelte istedenfor å svare ærlig gav svar de mente var politisk opportune. Dette er imidlertid forsøkt kontrollert ved å ikke oppgi hensikten med undersøkelsen, samt ved å formulere spørsmålene så åpent som mulig for å unngå å påvirke respondentene i en bestemt retning. Ut i fra de avsluttende kommentarene på undersøkelsen, der mange påpeker at de ikke opplevde at undersøkelsen var rettet mot dem, kan tyde på at dette til en viss grad har lykkes.

For å ivareta respondentenes anonymitet samlet vi ingen personopplysninger, heller ikke IP-adresser. Vi hadde derfor ingen anledning til å unngå at noen besvarte undersøkelsen flere ganger. Med tanke på antallet svar, og det at det tok i gjennomsnitt i underkant av 5 minutter å svare undersøkelsen, så er det imidlertid lite sannsynlig at eventuelle doble besvarelser har vært utslagsgivende for resultatene.


Resultater

Hvor mange hadde unnlatt å opplyse helsepersonell om ulovlig rusmiddelbruk?

Vi spurte respondentene som oppga å ha brukt et ulovlig rusmiddel om de hadde unnlatt å opplyse lege, psykolog eller annet helse- eller sosialfaglig personell om ulovlig rusmiddelbruk i en sammenheng der det hadde vært relevant å opplyse om det.

Slik vi ser av grafen under, svarte over 40 % av respondentene at de hadde unnlatt å opplyse om ulovlig rusmiddelbruk i en slik sammenheng.

Antallet respondenter som oppga å ha unnlatt å opplyse helse- eller sosialfaglig personell om ulovlig rusmiddelbruk i en sammenheng der det ville vært relevant

Antallet respondenter som oppga å ha unnlatt å opplyse helse- eller sosialfaglig personell om ulovlig rusmiddelbruk i en sammenheng der det ville vært relevant

Hvis vi sammenligner på bakgrunn av tidligere erfaringer med politiet, ser at vi blant de som ikke hadde blitt tatt av politiet, svarte rundt 35 % at de hadde unnlatt å opplyse, mens blant de som hadde blitt straffet var andelen over 60 %. Blant de som hadde blitt tatt av politiet, men ikke straffet, svarte rundt 50 % at de hadde unnlatt å opplyse.

Dette må tolkes med en viss forsiktighet, da det er grunn til å tro at blant dem som hadde blitt tatt av politiet, var det en høyere andel som også hadde mer omfattende rusmiddelbruk og mer problematisk bruk. Dette vil innebære at disse har vært i flere situasjoner der det ville vært relevant å opplyse helsepersonell om rusmiddelbruken. Likevel er disse funnene ganske urovekkende.

Sammenligning på bakgrunn av tidligere negative erfaringer mer politiet.

Sammenligning på bakgrunn av tidligere negative erfaringer mer politiet.


Hvor mange hadde unnlatt å oppsøke rusbehandling?

Videre spurte vi respondentene om de hadde unnlatt å oppsøke rusbehandling, selv om de tenkte at de trengte hjelp.

Slik det fremgår av grafen under, hadde flesteparten av respondentene (over 80 %) aldri opplevd at de trengte behandling. Av dem som hadde opplevd at de hadde trengt behandling var det et flertall (rundt 2/3 av de som oppga at de hadde trengt hjelp) som svarte at de hadde unnlatt å oppsøke hjelp).

Unnlatt å oppsøke rusbehandling.png

Hvis vi sammenligner med hensyn på tidligere negative erfaringer med politiet, ser vi at det var en større andel blant de som hadde blitt straffet som hadde opplevd at de trengte hjelp. Også blant disse var det imidlertid en større andel (rundt 2/3 av dem som hadde opplevd at de trengte hjelp), som hadde unnlatt å oppsøke rusbehandling. Blant de som ikke hadde opplevd å bli tatt eller straffet, oppga det store flertallet (rundt 90 %) at de aldri hadde opplevd at de trengte behandling.

I tillegg til å vise at de færreste som bruker rusmidler opplever at de har et behandlingsbehov, peker dette på et udekket behandlingsbehov, der det er svært mange som unnlater å oppsøke behandling selv om de trenger hjelp. I tillegg understøtter det også mistanken om at det blant dem som har opplevd å blitt straffet for sin rusmiddelbruk, er det en større andel som der bruken oppleves som problematisk.

Unnlatt å oppsøke rusbehandling - straff.png

Hvor mange hadde unnlatt å kontakte politiet etter å ha blitt utsatt for en ulovlig krenkelse?

Det er en del anekdotiske eksempler på at personer som bruker ulovlige rusmidler ikke kontakter politiet etter å ha blitt utsatt for en alvorlig krenkelse, enten av frykt for å bli straffet eller grunnet en generell mistillit til politiet. Vi ønsket å se nærmere på dette, og spurte derfor respondentene som oppga å ha brukt et ulovlig rusmiddel om de hadde unnlatt å kontakte politiet når de har blitt utsatt for alvorlige krenkelser, som vold, drapstrusler, ran eller seksuelle overgrep.

Slik vi ser av grafen under, svarer rundt 30 % at de har unnlatt å kontakte politiet i en slik sammenheng. Dette er høyt med tanke på at de som svarte “nei” også inkluderer personer som aldri har vært i en slik situasjon.

Unnlatt å kontakte politet.png

Når vi sammenligner med hensyn på tidligere erfaringer med politiet, ser vi at blant dem oppga å ha blitt straffet av politiet, var andelen som hadde unnlatt å kontakte politiet i underkant av 60 %. Blant dem som hverken hadde blitt tatt eller straffet, var andelen bare rundt 20 %. Dette er likevel høyt, med tanke på at de som svarte at de aldri hadde unnlatt å kontakte politiet også inkluderer personer som ikke har blitt utsatt for slike alvorlige krenkelser.

Unnlatt å kontakte politiet - straff.png

Vi spurte også om hva årsaken til at de unnlatt å kontakte politiet var. Av grafen under ser vi at den klart vanligste årsaken var frykt for negative konsekvenser for egen del. Fra fritekstbesvarelsen der vi spurte om hvilke negative konsekvenser de fryktet, fremgår det at en del handlet om frykt for gjengjeldelse fra gjerningspersonen, men også at en del fryktet at de selv ville bli straffet for ulovlig rusmiddelbruk.

Årsaker til at man unnlot å kontakte politet.png

Blant de som tidligere hadde opplevd å bli straffet, var det en større andel som oppga frykt for negative konsekvenser som en årsak til at de lot være å kontakte politiet.

Grunner til å ikke kontakte politiet - straff.png

Nødsituasjonen knyttet til ulovlig rus

De siste spørsmålene gikk på hvorvidt man hadde vært i en nødsituasjon knyttet til ulovlig rus, og hvordan man hadde handlet i en slik situasjon. Ettersom man ikke nødvendigvis må ha brukt et ulovlig rusmiddel selv for å være i en slik situasjon, ble disse spørsmålene stilt til hele utvalget.

Vi stilte respondentene spørsmålet om de hadde “vært i en situasjon der noen overdoserte, ble psykotisk, fikk en annen alvorlig bekymringsfull reaksjon eller ble alvorlig skadet etter å ha inntatt et ulovlig rusmiddel”. Dette mente vi ville dekke de fleste situasjoner der det ville være aktuelt å tilkalle ambulanse.

Flertallet av respondentene (over 60 %) oppga å aldri ha vært i en slik situasjon. Av de som hadde vært en en slik situasjon, hadde de fleste opplevd det enten én gang eller 2-5 ganger, mens et mindretall hadde opplevd det mer enn 5 ganger.

Antall i nødsituasjoner.png

Videre spurte vi respondentene som hadde oppgitt å ha vært i en slik situasjon minst én gang, om de hadde opplevd at ambulanse ikke hadde blitt tilkalt, eller om man hadde ventet med å tilkalle, selv om man tenkte at personen trengte umiddelbar hjelp.

Rundt 38 % svarte at de hadde opplevd at ambulanse ikke ble tilkalt, mens rundt 11 % hadde opplevd at man hadde ventet med å tilkalle.

Ikke tilkalt ambulanse.png

For ungdom og unge voksne (opp til 24 år) oppga en noe høyere andel oppgitt (40 %) at de hadde opplevd at ambulanse ikke hadde blitt tilkalt.

Unnlatt å kontakte ambulanse - ungdom.png

Ettersom en del av respondentene hadde vært i en slik situasjon flere ganger, er det mulig at de hadde opplevd det ved noen anledninger, men at ambulanse stort sett hadde blitt tilkalt. For å finne et bedre estimat på hvor ofte vi forekommer, kan vi se på dem som oppga å kun ha vært i en slik situasjon én gang.

I denne gruppen var det et flertall som oppga at ambulanse hadde blitt tilkalt umiddelbart, men over 1 av 4 hadde opplevd at ambulanse ikke hadde blitt tilkalt. I underkant av 10 % oppga at man hadde ventet med å tilkalle ambulanse.

De som har vært i en slik situasjon én gang.png

Ungdom og unge voksne som hadde vært i en slik situasjon minst én gang oppga i større grad at de hadde opplevd at ambulanse ikke ble tilkalt. Her svarte 1 av 3 at de hadde hadde opplevd at ambulanse ikke ble tilkalt. Ettersom dette er en relativt liten andel av respondentene, bør disse tallene imidlertid tolkes med forsiktighet.

Ungdom som har vært i en nødsituasjon 1 gang.png

Hvis vi sammenligner med hensyn på tidligere negative erfaringer med politiet, ser vi at en større andel av dem som enten hadde blitt tatt av politiet, men ikke straffet, eller både tatt og straffet, oppga at de hadde opplevd at ambulanse ikke ikke ble tilkalt enn de som hverken hadde blitt tatt eller straffet.

Unnlatt å kontakte ambulanse - straff.png

Vi spurte så dem som oppga å ha opplevd at ambulanse ikke ble tilkalt, eller at man hadde ventet med å tilkalle, om hvilke grunner som var oppgitt for å la være/vente med å tilkalle. Slik det fremgår av grafen under, var den klart viktigste grunnen frykt for at politiet ville bli varslet. Over 50 % oppga dette som “Svært relevant”, mens over 70 % oppga at det enten var “Ganske relevant” eller “Svært relevant”.

Grunner til å ikke kontakte ambulanse.png

For ungdom og unge voksne var frykt for at foreldre eller foresatte ville bli varslet oppgitt som en viktigere årsaken enn for respondentene for øvrig, men også her var den klart viktigste årsaken frykt for at politiet ville bli varslet.

Grunner til å ikke kontakte ambulanse - ungdom.png

Dersom vi sammenligner med hensyn alder, ser vi at frykt for at politiet ville bli varslet ble oppgitt som mer relevant for de under 18, mens for de øvrige aldergruppene er det mindre forskjeller. Også i de øvrige aldersgruppene, oppga en stor andel av respondentene det som svært relevant.

Grunner til å ikke kontakte ambulanse - alder.png

Hvis vi sammenligner med hensyn på tidligere negative erfaringer med politiet, ser vi at de som tidligere hadde blitt både tatt og straffet i større grad oppga frykt for at politiet ville bli varslet som en viktig årsak enn de andre aldersgruppene. I denne gruppen oppga rundt over 65 % at dette var “Svært relevant”.

Dette var noe overraskende, da vi forventet at de som allerede hadde opplevd å bli tatt og straffet, ville være mindre redde for dette enn de som ikke hadde opplevd det. Disse resultatene kan imidlertid tyde på at det motsatt.

Grunner til å ikke kontakte ambulanse - straff.png

Hvordan ville man handlet dersom ulovlig rusmiddelbruk ikke lenger var straffbart?

Til sist spurte vi respondentene om hvordan de ville handlet om ulovlig rusmiddelbruk ikke lenger var straffbart. Ettersom dette var et spørsmål som kunne avsløre hensikten med undersøkelsen, valgte vi å ha det til sist. Dette er også et hypotetisk spørsmål, og besvarelsene bør derfor tolkes med forsiktighet.

Vi ser at respondentene generelt svarer at de ville vært mer tilbøyelige til ulike former for hjelpesøkende atferd. Minst betydning virker det å ha for om man ville fortalt familie om ulovlig rusmiddelbruk. Særlig oppgir respondentene at det ville vært mer sannsynlig at de hadde fortalt helse- eller sosialfaglig personell om ulovlig rusmiddelbruk, samt tilkalle ambulanse i en nødsituasjon tilknyttet ulovlig rus.

Hvordan ville man handlet om det ikke var straffbart.png

Konklusjon

Slik det nevnt innledningsvis, har denne undersøkelsen flere begrensninger som innebærer at man bør tolke funnene med en viss forsiktighet. Imidlertid gir disse funnene støtte til påstanden om at straff og frykt for straff har en negativ effekt på hjelpesøkende atferd, slik Rusreformutvalget peker på i sin utredning. Dette er også i tråd med annen forskning fra Sverige. Det kan videre virke som om denne effekten er størst i de yngste aldersgruppene, og at tidligere negative erfaringer med politiet gjør rusmiddelbrukere mindre tilbøyelige til å oppsøke hjelp.

Dette vil være funn som vil ha relevans for den videre politiske diskusjonen om rusreformen, og som vil kunne danne et viktig vurderingsgrunnlag når effektene av rusreformen eventuelt skal evalueres.