En krig mot mennesker

Det er vanskelig å se hvordan krigen mot narkotika kan fortsette uten å gå på bekostning av menneskerettighetene.

“Alle mennesker er født frie, med samme menneskeverd og menneskerettigheter.De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.” (Artikkel 1 fra FN-deklarasjonen for menneskerettigheter,1948)

Menneskerettighetene skal gjelde absolutt alle mennesker, uansett hvem de er og hvor de bor. Det er den enkelte stats plikt å sikre dem. Likevel er det noen grupper rettighetene ikke ser ut til å gjelde likt for. Mennesker som bruker ulovlige rusmidler er én slik gruppe.

Retten til liv og helse

På Filippinene har bilder av halvnakne, bakbundne menn skutt til døde blitt dagligkost. Duterte selv skal ha sagt “Hitler massakrerte tre millioner jøder (…) det er tre millioner rusavhengige (…) jeg ville slaktet dem med glede (…) for å få slutt på problemet landet mitt har og redde neste generasjon fra fortapelse”.

Dutertes massedrap er likevel for småplukk å regne sammenlignet med det antall liv som har gått tapt verden over som følge av krigen mot narkotika. Selv om man skulle se bort fra alle menneskeliv som går tapt i krigene kartellene seg i mellom, eller som følge av de enorme pengestrømmene til kriminelle miljøer, er det likevel enorme humanitære tap på grunn av krigene mellom kartellene og myndighetene.

I Indonesia rapporterte 60% av de spurte injiserende rusbrukere om fysiske overgrep fra politiet. Frykten for bøter, fengsel eller andre straffer har også ført til dødsfall, fordi dette medfører at mange brukere kvier seg for å oppsøke nødvendig helsehjelp. Dette gjør at deres helserettigheter nedfelt av FN ikke blir oppfylt. Ved å hindre injiserende brukere tilgang til rene nåler har man fått spredning av sykdommer som HIV, hepatitt B og C, sykdommer som har kostet mange liv og redusert livskvaliteten til tusenvis av mennesker. Ettersom bruken i seg selv er kriminalisert kvier mange seg for å kjøpe testutstyr som kan vise om det de har kjøpt er rent, eller inneholder andre farligere stoffer.

Retten til ikke å bli diskriminert

Dessverre er heller ikke loven lik for alle. London-baserte Release gav ut en rapport i 2013 som viste at svarte og asiatiske mennesker i Storbritannia har betydelig større sannsynlighet for å bli stoppet og ransaket av politiet enn hvite. Svarte mennesker hadde ifølge rapporten seks ganger høyere sjanse for å bli stoppet og ransaket. Erfaringer fra flere land, blant dem USA, har vist at det oftere er minoriteter som blir straffet. Det er i stor grad fattige bønder i U-land som rekrutteres til produksjon, og dermed utsettes for livsfare når kartellene skal tas. Det er også stort sett arbeidsløse eller fattige menn som rekrutteres til kurérjobbene, og mennesker i sårbare og desperate livssituasjoner som rekrutteres til salget på gaten.

Retten til privatliv

Rusmiddelbruk er først og fremst en privatsak for folk flest. Hele 90% av alle verdens rusmiddelbrukere sliter hverken med avhengighet eller andre problemer som følge av rus, og bruker kun sporadisk uten å skade seg selv eller andre. Her har vi altså en aktivitet som ofte bidrar positivt til folks liv uten å skade andre – noe man skulle tro var beskyttet av menneskets rett til ikke å utsettes for uforholdsmessig innblanding i privatlivets fred.

Retten til religionsfrihet

Det har nylig blitt stilt spørsmål, blant annet av tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund, om hvorvidt bruk av psykedelika er beskyttet under menneskers rett til tankefrihet og fri religionsutøvelse. Det er en rekke trossamfunn verden over der psykedeliske stoffer står sentralt i religiøse ritualer, og har gjort det i opptil flere tusen år. Mange av de samme stoffene brukes også til spirituell og emosjonell utvikling av et økende antall ikke-religiøse folk, en praksis som til dels støttes av nyere forskning på stoffenes terapeutiske bruksområder.

Vi trenger en rusreform

Krigen mot narkotika er blitt en krig mot de fattigste og mest sårbare menneskene verden over. Norge kan gå foran og vise at her skal menneskerettighetene gjelde for alle. Avkriminalisering vil redusere antall lovbrytere og bedre den sosiale situasjonen for de som sliter med avhengighet, samtidig som det blir enklere å oppsøke hjelp når frykten for straff blir borte. Hvert år gjør kriminaliseringen at omkring 3000 milliarder kroner ender opp i lommene på organiserte kriminelle, og den korrumperende effekten disse milliardene har, er vanskelig å overvurdere. Vi vet at disse pengene destabilisererdemokratier og finansierer terrorisme, slaveri og menneskehandel.

Vi ber derfor våre politiske ledere om å komme sammen for å endre en politikk som har feilet. Det er på tide å tilby omsorg i stedet for straff. Vi bør utrede ulike reguleringsmodeller for å frata kriminelle inntekter, gi fattige bønder et legalt levebrød og avhengige en legal, medisinsk tilgang. Vårt fokus må være på å forebygge rusmiddelrelaterte skader blant voksne og ungdom, gi flere et verdig liv og respektere våre grunnleggende menneskerettigheter. Først da kan vi si at vi jobber for en tryggere og mer human ruspolitikk