Forfatter: Thomas Kjøsnes, Styremedlem i Foreningen Tryggere Ruspolitikk Hordaland

Orginalartikkel i BA Debatt 29.05.2019. Artikkelen er et svar på et innlegg i BA 22.05.2019

Å la politiet beholde dagens tvangsmidler vil ikke ha noen nytteeffekt, men heller hindre viktige fremskritt som rusreformen kan gi oss.

En god ruspolitikk handler ikke om signaler, men om resultater. Selv politiets største beslag og opprullinger av kriminelle nettverk, har kun hatt minimal og kortvarig effekt på tilgjengeligheten av ulovlig rus. Å la politiet beholde dagens tvangsmidler vil ikke ha noen nytteeffekt, men vil gi avkall på det viktige framskrittet en rusreform kan gi oss.

En rekke FN-organer og medisinske ekspertgrupper har de siste årene anbefalt avkriminalisering etter å ha analysert resultatene fra blant annet Portugal, som avkriminaliserte for 20 år siden. I Portugal har antallet injiserende stoffbrukere blitt halvert; smitten av dødelige sykdommer som HIV og Hepatitt er stoppet opp; overdosedødsfall er sjeldne, og bruken av ulovlige rusmidler er ikke høyere enn i sammenlignbare land.

Politiet kan pålegge brukerne å møte for en kommisjon hvor deres hjelpebehov blir kartlagt. Der får de tilbud, men aldri pålegg, om hjelp. Brukerne blir ikke truet med kriminelt rulleblad eller tvunget til å levere urinprøver for å bevise avholdenhet, og de får ikke sine hjem ransaket. Portugiserne finner det ikke nødvendig å behandle mennesker slik.

Portugisisk politi var også i sin tid redde for å miste adgangen til å gripe inn overfor brukerne, og fryktet at det skulle bli fritt fram for selgerne. I dag forteller de at jobben deres er blitt enklere, ikke vanskeligere – fordi folk tør å snakke med dem.

Vi forstår at norsk politi ønsker den muligheten dagens lovverk gir. Men argumentasjonen for å fortsette som før, selv om brukerne ikke lenger skal ansees som kriminelle, virker å koke ned til at politiet vil at jobben deres skal være lettest mulig. En slik logikk er ingen rettsstat verdig.

Dessuten oppnår de lite med det. Politiet har selv anslått at man kun beslaglegger rundt 4 prosent av det som er tiltenkt det norske markedet. Forskere på oppdrag fra den britiske regjeringen har påpekt at man til enhver tid må beslaglegge 60-80 prosent for å påvirke tilgjengeligheten. Hvis ikke, vil ethvert beslag bare bli erstattet. I praksis betyr dette at politiets innsats har null effekt på tilgjengeligheten.

Andre forskere har advart om at politiets arrestasjoner bidrar til å skape maktvakuum og ledige territorier som gjengene begynner å krige om, samt en brutal intern justis for å forhindre tysting. Politiet fjerner praktisk talt konkurrentene til de mest brutale kriminelle. Det trenger de ikke uhindret adgang til å fortsette med.

Fremtidens løsning; å ta markedet ut av hendene på de kriminelle gjennom lovlig regulering av stoffene, er langt mer effektiv, fredelig og elegant. Fram til da, bør politiet målrette innsatsen mot de som selger til barn, som selger dødelige forfalskninger og som er voldelige. Avkriminalisering vil gjøre at brukerne kommer til politiet med slikt.

Politiet har dessverre en oppfatning om at de kan forhindre rusproblemer gjennom tvangsbruk overfor de som har et uproblematisk forbruk av rusmidler. Man ser imidlertid lite bevegelse mellom grupper av brukere. Uproblematiske brukere går i liten grad over til å få problemer, og å plage disse har da minimal, om noen, effekt på rusproblemer.

Det er derimot nesten alltid psykiske og sosiale problemer som ligger bak når enkelte ruser seg mye mer og mye tidligere enn andre. De som har underliggende problemer, er de første til å søke rus, uavhengig av forbudet. Disse blir da også hardest rammet av en hardhendt politikk – stikk i strid med forestillingen om en solidarisk forbudspolitikk.

Ut fra politiets argumentasjon burde man sett mindre rusmiddelbruk i land med strenge lover og effektiv håndheving. Det ser man ikke. Man ser sykere og mer nedkjørte brukere og vesentlig høyere dødelighet. Bruken av straff kun som ris bak speilet vil ikke hjelpe på dette. De som ikke har et problem, klarer naturligvis å levere rene urinprøver, mens de som virkelig sliter, ikke klarer det. De sykeste får da altså straff likevel, fordi de ikke «adlyder».

Norge har dessverre tradisjon for å vingeklippe vellykkede utenlandske reformer. Mistro og kontrollfokus har gjort viktige skadereduserende tiltak på rusfeltet, som sprøyterom og substitusjonsbehandling, mindre effektive hos oss enn i landene vi har kopiert dem fra. Vi bør ignorere det som oppleves som politiets forsøk på å sabotere denne kanskje viktigste justispolitiske reformen i vår tid.