Ingen vil til Sverige

Nordisk reformkonferanse avdekker at morgensdagens narkotikapolitiske linjer tegner opp et sterkt og aktivt sivilsamfunn, som jobber både lokalt, regionalt og globalt.

Thorvald Stoltenberg fikk Rusreformprisen 2017. Sykepleie på hjul fikk beste skadereduksjonspris. Alle var enig om at ingen vil til Sverige, og Norge ble utropt til å være et foregangsland i det internasjonale skadereduksjonsarbeidet. Omtrent på linje med Portugal. Og ikke nok med det; mens man fortsatt tygger over ting & tang da Forening Tryggere Ruspolitikk samlet norske, nordiske og internasjonale skadereduksjonsaktivtister til Nordic Reform Conference, tikker det inn meldinger om at det er flertall blant våre folkevalgte på Stortinget for en rusreform. Stoffbrukere skal hjelpes til behandling, ikke straffes. 

 

 

Det er som man må si seg enig med professor emeritus, rusforsker og rusbehandler, Helge Waal, da han erklærte at han ikke så nødvendigheten med dette fusset; krigsmetaforen er utdatert og narkotikabruk anses som folkehelseproblem. 

 

Men som Kettil Bruun og Nils Christie skrev allerede på midten av 1980-tallet, så er krigen mot narkotika tapt, og erstattet av en krig mot brukere. Det er ikke politiets kamp mot the bad guys vi har vært vitne til de siste tiårene. Det er gatekriminalitet på laveste nivå. 

 

Krig mot brukere  

Som Bård Dyrdal, nystøpt leder av Skandinavisk LEAP, sa, viser kriminalstatistikken at antallet som er anmeldt for grove narkotikalovbrudd er forbausende stabilt lavt. Når det gjelder saker som omhandler bruk, besittelse for eget bruk og overtredelse av narkotikabestemmelsene - altså mindre alvorlige narkotikalovbrudd, springer grafene til værs. 

 

Så om man leser kriminalstatistikken som en beskrivelse over politiets prioriteringer i kampen mot narkotika, er det mange tiårs fortellinger om en kamp som utkjempes på brukernivå. Og ser man bort i fra at politiet også kan finne på å aksjonere på Flesland flyplass i beste reisetid mot en ung stortingspolitiker som er mistenkt for å ha røkt hasj, er det hovedsakelig slitne stoffbrukere som befolker de åpne rusmiljøene i Oslo og Bergen, som er råvaremassen for justissektorens lovhåndhevelse. Det er ikke bare i Norge.

 

I en ny undersøkelse publisert i The Lancet avdekker at 60 prosent av injiserende stoffbrukere har vært fengslet, sa Ann Fordham, leder av The International Drug Policy Consortium (IDPC). I absolutte tall er det omtrent ni millioner mennesker som har opplevd strafferettslige sanksjoner som en følge av rusproblemer. 

 

Forebygging og portforbud

Kontrollpolitikken er ikke bare riset bak speilet for de som ikke vet å marsjere i rekkene, den rammer også inn forebyggingsarbeidet og skadereduksjonstiltak. For som islandske tilstander viser, så holder det ikke med gode tilbud om fritidsaktiviteter og deltakende foreldre. Det må også portforbud til. Det er forbud for alle under 16 år og ferdes ute på kveldstid. 

 

Det forteller den amerikanske psykologen og rusforskeren Harvey Milkman, mannen som har fått æren for å ha snudd trenden på Island; sagaøyas ungdommer, engang kjent for å være de verste i Vest Europa, har nå erstattet bing-drikking og kannabisbruk med naturlig-høy-aktiviteter. 

 

I 1998 oppga 45 prosent av 15 – 16 åringer og ha drukket alkohol, mens 17 prosent formidlet å ha røkt kannabis. I 2016 er prosentandelen droppet til henholdsvis fem og sju prosent.  

 

Det er en besnærende tanke at nevrobiologisk avhengighetskunnskap kan brukes i rusforebyggende arbeid. Men også høyst problematisk fordi blikket peker mot rusforebyggende tiltak i stedet for et samfunn der unge skal ha en naturlig tilgang på fritidsaktiviteter. Det berømte rotteeksperimentet viser at selv rotter bruker for mye dop når de kjeder seg.  

 

Dessuten vil det alltid være noen som har lyst til å innta rusmidler. Den største gruppen brukere er, tross alt, party- og rekreasjonsbrukere. 

 

- Hvordan går med de prosentene som bruker rusmidler, spurte Sturla Haugsgjerd, og satte med det ord på det som det ble mumlet om mellom stolrekkene; er Island eksepsjonell?  

 

Milkman ikke kunne svare på det, men det ga han i alle fall noe å tenke over. 

 

 

Skadereduksjon i forbudstid

Lovgivningen påvirker i liten grad omfanget av bruk. Og som Steve Rolles fra tenketanken Transform pekte på, er hverken ikke brukstrender og antatt omfang valide variabler på en vellykket ruspolitikk. 

 

I Sverige avdekker helsetilstanden til og dødeligheten blant svenske injiserer stoffbrukere, en politikk som gambler med folks liv.   

 

Det gjelder også Norge. Til tross for snart 20 år med skadereduksjonstiltak, har vi høye overdosetall, epidemisk hepatitt C-smitte, og levekårstilstander blant brukere, som er så ille at man tror det ikke før man får se det. 

 

Og det gjør man ikke om man ikke tar en tur innom Skippergata hvor lokalene til Kirkens Bymisjons Møtestedet og gatemagasinet erlik Oslo, ligger. Eventuelt tar turen til Storgata og øverste delen av Brugata der menneskene som benytter seg av Velferdsetatens hjelpetilbud på Prindsen Mottakssenter, oppholder seg. Eller til betong-tunellen utenfor Straxhuset, der Bergens åpne rusmiljø har etablert seg etter at de ble jaget fra grønne omgivelser i Nygårdsparken.   

 

Da er vi inne på Rolles andre poeng; å drive skadereduksjonstiltak innenfor rammene av nulltoleranse er meningsløst. Man kan ikke hevde at man setter helse og menneskerettigheter i sentrum, om man ikke gjør noe med kontrollpolitikken, justissektorens dominans og politiets lovhåndhevelse av rusfeltet. Eksemplet Portugal handler ikke bare om endring i lovverket, men også hvordan disse endringene har påvirket samfunnsmessige holdninger til bruk og brukere. Kriminalisering forsterker stigma som igjen legitimerer utenforskap. 

 

 

 

 

Pandoras krukke  

- Om det er det sosiale du er opptatt av, burde du heller ta deg en joint i stedet for et glass vin sammen med dine venner, sa en fornøyd deltaker på Normals kannabisseminar, som løp parallelt med den nordiske reformkonferansen. 

 

- Alkohol er et løsemiddel, sa han.

 

Den unge mannen og jeg diskuterte alkohol. Nærmere bestemt professor, psykiater og rusforsker, David Nutt, som mener at målet med skadereduksjon ikke bare handler om å erstatte straff med hjelp, men også sørge for at det som er tilgjengelig på markedet er de minst skadelige substansene. Det gjelder også alkohol.

 

Nutt anbefaler at ren alkohol erstattes med alkosynt som gir følelsen promillen kan gi, men er både mindre skadelig og tar bort dagen derpå-hangover. 

 

Nutt har gjestet Norge tidligere og trigger både egne og nasjonale myndigheter og kollegaer, ved å hevde at det er farligere å ri enn å ta ecstasy. Og dessuten krever han at ruspolitikken skal være kunnskapsbasert; reguleringen må være i henhold til skadevirkninger. Det skjer ikke i dag. Alt av rusmidler som ikke er alkohol sorterer under narkotikaforskriften, og er uavhengig farlighetsgrad, forbudt. 

 

Veien til kriminalisering skjer via tabloidoppslag i pressen til moralsk panikk og politikere med sans for å vise handlekraft, forteller Nutt. Resultatet er at i kriminaliseringsiveren forbys mindre farlige substanser, som straks erstattes av langt farligere stoffer på det illegale markedet. 

 

Eksemplet han bruker, er hvordan kriminaliseringen av MDMA skapte marked for PMMA (ParaMetoksyMetAmfetamin) /PMA (ParaMetoksyAmfetamin). Det er et stimulerende hallusinogent som ofte selges som ecstasy eller MDMA, som er virkestoffet i ecstacy, men langt farligere og høyner risikoen for forgiftning og død betraktelig.

 

Det er bare ett av mange eksempler for som Nutt sa, når et virkestoff forbys finner man straks opp en erstatning. Ofte dårligere og farligere. 

 

- Dagens marked er som å åpne Pandoras krukke og ut strømmer det all verdens rusmidler, sa Nutt.  

 

Han har uten tvil noen gode poenger. Det internasjonale dopmarkedet er høy potent, og tilgjengeligheten til hva man måtte ønske er upåklagelig. Gårsdagens bønder fra lavkostnadsland som tjente en slant eller to på dyrking av opium, kannabis eller kokablader, er i dag supplert med mer eller mindre autoriserte kjemikere, som koker i hop ulike arter av syntetisk dop. I noen tilfeller erstatter det bruk av andre rusmidler, i andre tilfeller brukes det til å sprite tradisjonelt dop. Det sies at overdosedødeligheten i USA blant annet er knyttet til at mexikanske narkokarteller spriter opp dårlig og lokalt dyrket opium med det syntetiske opioidet fentanyl, og selger det som heroin. 

 

 

Hvem som helst sine barn

Den internasjonale narkotikapolitikken er regulert av FN konvensjoner og tilsluttede medlemsland. Det betyr likevel ikke at det er forent kamp mot et felles problem.  

 

- Rasjonale for å kriminalisere er høyst forskjellig fra land til land, sa Steve Rolles, - og strekker seg fra å beskytte våre barn til nasjonal sikkerhetspolitikk og krig mot organisert kriminalitet. 

 

For Anne-Marie Cockburn handler ikke narkotikaforbudet om å beskytte unge. Tvert i mot. Cockburn mener at forbudet var hovedårsaken til at datteren Martha Fernback endte sitt liv i en dødelig ecstacy dose, bare 15 år gammel. I det illegale markedet er det ingen kontroll av dopet, og det følger ikke brukerinformasjon med på salget. Datteren kjøpte en dose MDMA med en renhetsgrad på 91 prosent, av en 17 år gammel gutt.   

 

Cockburns innlegg var gripende. Ikke bare fordi man kan kjenne på det grusomme tapet det må være å miste sitt barn. Men også fordi stigma og skammen knyttet til illegalt dopbruk rammer pårørende så hardt. Det er ingen skoler, kirker eller bydelshus som åpner sine dører for at man kan være samlet i sorgen. Pårørende møtes heller ikke med en hjelpende hånd fra helsevesenet, men med en mistanke om delaktighet. At man har sviktet som foreldre. Som Anne-Marie Cockburn sa; hun føler på ubehaget hun skaper hos andre når hun snakker om sin datters død. 

 

I dag jobber hun for det internasjonale nettverket «Anyone's Child: Families for Safer Drug Control», som er én av stadig flere pårørendeorganisasjoner som jobber for å få en mindre skadelig ruspolitikk. 

 

 

Skadereduksjon i Norden  

Mange finner det merkverdig at Norden med sin humanpolitikk, velferdsmodell og egalitære samfunnsidealer, kan ha en så ramm narkotikapolitikk. Men det kan man altså, selv om paneldebatten med representanter fra de respektive landene, avdekket at det er større forskjeller enn likheter mellom landene som utgjør Norden. 

 

Norge og Sverige som begge en gang var USAs beste støttespillere som global leder for nulltoleransevisjoner, representerer nå ulike sider i det internasjonale arbeidet. Sverige har plassert seg blant versting-landene, mens ifølge Ann Fordham seiler Norge opp som viktig medspiller i det internasjonale skadereduksjonsarbeidet. 

 

Danmark har vært og er, det mest liberale landet når det kommer til kannabisbruk og tilgang til substitusjonsmedikamenter. Politiets håndtering av stoffbrukerne som befolker de åpne russcenene er imidlertid helt på linje med norske tilstander, mens opprustningen som har kommet i kjølvann av politiets krig mot kannabisselgerne i Christiania, er uten nordisk sidestykke.

 

Utover Islands suksesshistorie når det gjelder ungdom, ble det sagt lite om skadereduksjonspolitikk. Men googler man øya formidles det at selv om heroin ikke er i omløp, er det et rikt uteliv med rikelig tilgang til partydop for dem som måtte ønske det. Det injiseres morfin og ritalin, men skadereduksjon i form av utdeling av rent brukerutstyr, eksisterer ikke.  

 

- Finland derimot, sa tidsskriftredaktør og rusforsker Tuukka Tammi, har et fantastisk sprøyteprogram. Det deles ut borti 6,5 millioner sprøyter årlig til en befolkning på 5,5 millioner. Det er i alle fall én sprøyte per innbygger. 

 

Fra spøk til alvor; Finlands tilnærming til skadereduksjon er som den norske. Den tolkes inn i rammene av nulltoleranse, og anses som pragmatisk helsetiltak for å redusere skadene av stoffbruk, ikke som en alternativ politisk tilnærming til forbudsmodellen. Den truer ikke som man hevder i Sverige, den rådende forbudspolitikken.   

 

Fellesnevneren for alle de nordiske landene er at det er moralisme, i-den-beste-hensikt-tanken og stor grad av politisk feighet, som er styrende for ruspolitikken. Narkotikapolitikken er ikke vitenskapelig basert og den mangler analyser om omkostninger både økonomisk, samfunnsmessig og individuelt. I både Norge og Sverige har narkotikapolitikken vært – og er, et viktig felt for å illustrere politisk handlingskraft. 

 

Overpolitiseringen av rusfeltet fører til som Kari Lossius fra Bergensklinikkene pekte på, de merkeligste løsningene. Som for eksempel at lovgiverne i Norge kun tillater injisering av heroin på sprøyterommet overfor en gruppe utstrakt blandingsbrukere.  

 

Men må man velge seg et land er det ingen i panelet som vil til Sverige. Likevel; selv hos vår søte bror i øst skjer det ting. Der har noen politikere tatt til orde for en mer human narkotikapolitikk. Det gikk riktignok ikke så bra. Disse tre politikerne har både blitt beskyldt for å dyrke egne dopinteresser, og forsøkt ignorert, fortalte professor emeritus i sosiologi, Ted Goldberg. Men det er en start. Det var tross alt inntil for knapt år siden også i Norge, for politisk selvmord å regne om man tok til orde for å liberalisere narkotikapolitikken. 

 

- Konferansen er et uttrykk for at det er endringer på gang. For noen år siden ville det har vært utenkelig at forskere, behandlere, myndighetspersoner, politikere og aktivister ville være samlet for å diskutere skadereduksjon og ruspolitiske reformer, sa Michael Jourdan, filosof og tidligere redaktør av det danske tidsskriftet STOF. 

 

Og per i dag er det Norge som har tatt de største skrittene. 

 

Nordens Portugal? 

Flertallet på Stortinget stiller seg bak en ruspolitisk reform der brukerne skal få hjelp og behandling, ikke straff. Det store spørsmålet er nå; hva skjer i Norge? Feider reformen ut til intet; seiler vi opp som Nordens Portugal; eller pimper vi opp skadereduksjonspolitikken til nye høyder? 

 

Problemet er at det er høyst uklart hva partiene mener med avkriminalisering, og hvordan man ser for seg justissektorens roll versus helsesektoren. I alle fall om man skal reformere uten å endre forbudet mot bruk og besittelse til eget bruk.  

 

Ann Fordham har tro på at det skjer endringer. Hun sier i et intervju med undertegnede, at helsemyndighetenes vektlegging på at internasjonal narkotikapolitikk må ha helse og menneskerettigheter i sentrum er et viktig bidrag i den internasjonale debatten

 

Fordham minner oss samtidig på at de verdiene norske myndigheter formidler internasjonalt, danner et godt grunnlag for lokalt reformarbeid. Evidensbasert kunnskap viser at det er vanskelig å redusere helseskader og overdosedødsfall med kriminalisering og strafferettslig kontroll. 

 

 Veien til kunnskap: Guy Jones har siden 2010 testet dopet for festivaldeltarken i regi av organisasjonen “The Loop”. Jones fortalte at møtet med festivaldeltakerne gir en verdifull mulighet til å snakke med brukerne og få tilgang på data, som ellers er vanskelig tilgjengelig. 

Veien til kunnskap: Guy Jones har siden 2010 testet dopet for festivaldeltarken i regi av organisasjonen “The Loop”. Jones fortalte at møtet med festivaldeltakerne gir en verdifull mulighet til å snakke med brukerne og få tilgang på data, som ellers er vanskelig tilgjengelig.