Det er med stor glede vi ser en tverrpolitisk enighet om en omlegging av ruspolitikken.
Det offentlige debattskiftet kom da helseminister Bent Høie påpekte det selvfølgelige: rusavhengighet er et helseproblem, ikke et justisproblem. Da Arbeiderpartiets Hadia Tajik roste Høie for initiativet, var brua mellom ord og handling lagt.
Men så stopper enigheten. For ruspolitikken handler om mye mer enn rusmisbrukerne. Den handler om både bruk og misbruk. Tajik er, som Høie, også inspirert av kommisjonsordningen i Portugal, der en tverrfaglig vurdering avgjør om du trenger helsehjelp eller ikke.
Dette skillet har blitt artikulert av Tajik som forskjellen på en som trenger behandling og en som vil «tøffe seg». Sistnevnte må, ifølge Tajik, «regne med bot eller prøvetid». Det var nestleder i Foreningen Tryggere Ruspolitikk, Bård Standal, som måtte oppklare Tajiks grandiose misforståelse av den portugisiske modellen. Selve kjernen i modellen er at hele brukerproblemstillingen er flyttet ut av strafferetten. I hennes siste innlegg later det til at Tajik har lært noe av Standal, uten noen innrømmelse for øvrig.
Jeg er glad vi endelig skal gi rusmisbrukere den hjelpen de har rett til, men jeg frykter at vi glemmer alle de andre. I siste nummer av Norsk medisinstudentforenings magasin, Æsculap, forteller anonyme medisinstudenter om sin rusmiddelbruk. Dette er ressurssterke mennesker med relevant kompetanse til å gjøre faglige overveielser ved valg av rusmidler. De har begått den synd at de har valgt rusmidler som er mindre skadelig enn alkohol. Arbeiderpartiet vil, i motsetning til Høie, ha en hjemmel til å «reagere» med for eksempel bøter overfor slik uproblematisk bruk. Du kan så klart «reaksjonsfritt» velge alkohol eller tobakk.
Bruk av LSD som et redskap for kreativitet er ikke et ukjent fenomen i Silicon Valley, og ingen ringere enn Steve Jobs sa «taking LSD was a profound experience, one of the most important things in my life.» Slike synspunkter kan enkelt utløse et snøskred av moraliserende tøv, godt ivaretatt av det protestantiske nøkternhetsidealet i vår kulturarv.
Historisk var hedensk bruk av psykedeliske stoffer en inngangsport til onde ånder og demoner som følgelig skulle slås hardt ned på. I dag har oppfatningen flyttet seg mot Tajiks «å tøffe seg» og virkemidlene er bøter og «ruskontrakter».
Framgang, vil noen si, men fellesnevneren er likevel en samfunnsbetinget moralisme som ser på innsikt fra rusutløste bevissthetstilstander som noe de facto patologisk. Den selvrapporterte innsikten nedgraderes til en illusorisk overdrivelse som før i tiden var djevelens verk, men nå til dags i minste fall må bli sett på som en dragning mot et potensielt misbruksproblem.
Arbeiderpartiet og Tajiks hjemmel for justisreaksjoner i kommisjonen er der for å straffe din misgjerning, med mindre du beviselig trenger behandling. For med mindre du velger alkohol, så må noe endres. Et mer eksemplarisk ekteskap av dobbeltmoral og justis skal man lete lenge etter.
Det er hele ti år siden dobbeltblindede kontrollerte studier ved Johns Hopkins viste at psykedelika gir vedvarende positive endringer i holdninger og atferd. 67 prosent av forsøkspersonene rangerte psykedeliske stoffer som den aller mest betydningsfulle opplevelsen i deres liv – eller blant topp fem. Bekjente av forsøkspersonene rapporterte positive endringer i personens holdninger og atferd. Funnene har seinere blitt reprodusert.
I 2011 analyserte forskere data fra begge studiene for å se etter personlighetsendringer hos forsøkspersonene. Sammenliknet med før psykedelika-opplevelsen var det en økning i personlighetsdomenet for åpenhet, hvilket tyder på en økt verdsettelse av nye ideer, opplevelser, følelser og synspunkter.
Personer som skårer høyt på åpenhet er typisk mer intellektuelt undrende og mer fokusert på selvrealisering. Dette er, ifølge forskerne, den første studien som har vist varige endringer i personlighet hos friske mennesker etter en eksperimentelt manipulert hendelse.
Det er ikke min intensjon å hevde at bruk av psykedeliske stoffer eller MDMA er uten risiko. Det er farer ved bruk, akkurat som det er med alt vi inntar og gjør. Vi må imidlertid anerkjenne at rusmidler har ulik risiko og, ja, nytteverdi.
Langt de færreste som prøver rusmidler utvikler et problem, og det er godt å vite at de som likevel gjør det skal nå få hjelp istedenfor straff. Men, hva skal vi gjøre med de ressurssterke anonyme, og foreløpig kriminelle, menneskene som bruker tryggere rusmidler enn alkohol til selvrealisering og innsikt, eller som ledd i en spirituell praksis?
Jeg håper Tajik utvider sin horisont og ser at disse som skal «tøffe seg» utgjør en langt mer heterogen gruppe mennesker enn hun gir inntrykk av. Det ville vært trist om en omveltning i ruspolitikken glemte brorparten av dem som bruker rusmidler. Hvor lenge skal vi straffe offerløse handlinger som er omtrent like farlige som å sykle, og beviselig berikende for folks liv? Hvorfor er det kriminelt å velge en kunnskapsbasert tilnærming, istedenfor en kulturbasert tilnærming, til valg av rusmidler?
Min visjon er en ruspolitisk framtid med trygghet for brukere, hjelp til de trengende og muligheter til de søkende. Kan vi få til alt dette, Hadia?
Denne ble først publisert i Dagbladet.