Regjeringens rusreform ble nedstemt i Stortinget våren 2021, men flere partier har varslet omkamp. Her er det viktigste du må vite om den historiske reformen.

Hva er rusreformen?

Regjeringens foreslåtte rusreform innebærer at personer som blir tatt for bruk, kjøp, besittelse eller oppbevaring av mindre mengder narkotika til eget bruk, ikke lenger skal straffes. I stedet skal de innkalles til et møte med en kommunal rådgivningsenhet for narkotikasaker. Befatning med narkotika vil fortsatt være ulovlig, og politiet skal fortsatt beslaglegge rusmidlene, men samfunnets reaksjon overfor lovbruddene vil endres. I stedet for straff, vil lovbruddene utløse en plikt til å møte for en rådgivende enhet i kommunen med kompetanse på rus. De som ikke møter, vil kunne få et gebyr, med mindre deres økonomi eller livssituasjon tilsier at dette vil være urimelig tyngende.

Hvorfor trenger vi en rusreform?

Straff er samfunnets sterkeste virkemiddel til å motvirke uønsket adferd, og det er et prinsipp i vår rettstradisjon at straff ikke skal benyttes uten at det er nødvendig og til større nytte enn skade. Rusreformutvalget er kommet til at det ikke foreligger empirisk belegg for å si at straff er nødvendig eller effektivt i å avskrekke folk fra å bruke rusmidler. Flere studier har undersøkt om narkotikabruk har gått opp eller ned i etterkant av at land har innført strengere eller mildere narkotikabestemmelser, og det ses ingen klar sammenheng, heller ikke ved avkriminalisering. 

Samtidig finner utvalget at straff bidrar til stigmatisering, både konkret ved at et rulleblad begrenser muligheter og mer abstrakt ved at et kriminelt selvbilde eller utenforskap forsterkes. Stigmatiseringen rammer dessuten skjevt idet minoriteter og personer fra dårligere økonomiske kår oftere straffes enn mer privilegerte grupper. Avkriminalisering kan forhåpentlig bidra til å fjerne noe av mistilliten mellom rusmiddelbrukere og offentlige etater, slik at flere får den helsehjelpen de har krav på etter menneskerettighetene. Dette er et eksplisitt mål med rusreformen. 

Vil du lese mer om hvorfor vi bør avkriminalisere rusmiddelbruk? I denne artikkelen har vi samlet de viktigste argumentene for, samt svar på de vanligste innvendingene til avkriminalisering.

Hva endres av rusreformen?

De som tas for narkotikabruk eller med mindre mengder narkotika til eget bruk, vil ikke lenger kunne straffes. De vil derimot pålegges obligatorisk rådgivning og tilbys behandling. Slik oppfølging kan omfatte behandling av rusavhengighet, annen helsehjelp eller hjelp til å finne bolig og arbeid.

Hvis det er snakk om mindre mengder, og stoffet antas å være til eget bruk, vil politiet ikke ha mulighet til å foreta husransakelse, gjennomgang av mobiltelefon, tvungne blod- eller urinprøver, avkledning eller ransakelse av undertøy. Hvis politiet mistenker at noen har et stoff med hensikt om videresalg, derimot, vil de fortsatt ha muligheten til å bruke slike virkemidler uavhengig av hvilken mengde det er snakk om.

Siden beviskravet vil være lavere enn i dag for de avkriminaliserte lovbruddene, mister ikke politiet hjemler de vil trenge for å oppklare sakene. De vil imidlertid kunne gå mer skånsomt frem overfor brukerne. I dag brukes ofte svært inngripende virkemidler i mindre narkotikasaker som står i misforhold til lovbruddets alvor. Enkelte av disse virkemidlene – som husransakelse, gjennomgang av mobiltelefon og undersøkelser av kroppens hulrom – er det også tvilsomt at de egentlig har lov til å bruke i det omfang som har forekommet til i dag. Etter rusreformen vil disse virkemidlene være utelukket å ta i bruk på bakgrunn av mistanke om avkriminaliserte lovbrudd. Husransakelse og gjennomgang av mobiltelefon vil likevel kunne foretas som såkalt tredjepartsransakelse, dersom noen sitter på bevis mot en selger eller bakmann.

I saker som gjelder mengder under terskelverdien for straffrihet, gjelder følgende modell (hentet fra Rusreformutvalgets utredning), men med mulighet for gebyr ved brudd på oppmøteplikten:

Hva forblir likt?

Bruk, besittelse, kjøp og oppbevaring vil fortsatt være ulovlig, men ikke lenger straffbart dersom det er snakk om mengder under visse grenser til eget bruk. Politiet vil fortsatt kunne stanse pågående bruk og beslaglegge rusmidler selv om de er til eget bruk. De juridiske rammene for produksjon og omsetning av narkotika vil ikke endres, ei heller strafferammene.

Politiet vil fortsatt ha anledning til å bruke en rekke virkemidler til å avdekke lovbruddene, blant annet kroppsvisitasjon utenpå klærne og i lommer, visitasjon av personlige gjenstander som kjøretøy og veske eller sekk, krav om at man gjennomfører en enkel test for ruspåvirkning («tegn og symptomer») og adgang til å kalle en person inn som vitne i en sak mot en selger. I sistnevnte tilfelle får brukeren etter rusreformen vitneplikt, siden kjøp av mindre mengder til eget bruk ikke lenger er straffbart. I dag kan man nekte å vitne mot noen man har kjøpt av, siden dette kan føre til at man selv kan bli straffet.

Mange har uttrykt bekymring for hvordan det vil gå med ungdommen dersom straff ikke lenger benyttes. Actis publiserte et blogginnlegg med tittelen «Rusreformen svikter de unge» samme dag som utredningen ble sluppet, og politidirektør Benedicte Bjørnland var allerede tre dager tidligere ute med en kronikk i NRK Ytring med tittelen «Jeg er bekymret for ungdommen».

Det er imidlertid ikke slik at myndighetene etter rusreformen vil stå uten muligheter til å følge opp ungdom i risikosonen som tas med narkotika. I utvalgets modell er det lagt opp til at politiet, hvis de mener det er nødvendig, skal kontakte barnevernet i saker som omhandler mindreårige. I alle sakene skal barnas foresatte kontaktes og innkalles til møtet med rådgivningsenheten hvis ikke særlige grunner taler mot det. Varsling av foresatte kan i de fleste tilfeller antas å virke disiplinerende. 

En fersk tvillingsstudie, publisert i det prestisjefylte tidsskriftet Criminology kort tid etter at Rusreformutvalgets utredning forelå, viser at kontakt med justisvesenet i ung alder heller øker sjansen for fremtidig kriminell atferd enn å redusere den. I utvalgets utredning kommer det også frem at en rekke av dagens politibaserte forebyggingstiltak mangler dokumentert effekt, eller til og med kan virke mot sin hensikt ved å stemple og stigmatisere ungdom. Dette gjelder for eksempel ruskontrakter, avskrekkingsorienterte skoleforedrag og -razziaer og såkalte bekymringssamtaler. 

Enkelte ønsker at dagens ruskontrakter, som innebærer at ungdom slipper straff hvis de avlegger urinprøver regelmessig over lang tid, bør videreføres. Dette ville imidlertid være et brudd på frivillighetsprinsippet som ellers gjelder i helselovgivningen, og Rusreformutvalget mener den dokumenterte effekten av tvangsbehandling er for dårlig til at en slik modell kan rettferdiggjøres hverken med tanke på kost- nytteverdien for individet eller samfunnets begrensede ressurser. Det er likevel mulig å videreføre ruskontrakter som et frivillig tilbud uten trussel om straff, for eksempel for ungdom som ønsker en grunn til å takke nei når de blir tilbudt rusmidler, eller som vil vise foresatte at de er rusfrie. 

Hva er terskelverdiene?

Forslaget til rusreform oppstiller to sett med terskelverdier for straffri og straffbar befatning med ulike narkotikaregulerte stoffer. Det første settet med terskelverdier definerer hvor mye av et stoff man kan ha eller kjøpe uten å risikere annen reaksjon enn pålegg om rådgivning – dersom stoffet er til eget bruk og det ikke er snakk om flere enn tre stoffer. Er det overveiende sannsynlig at stoffet ikke er til eget bruk, vil politiet (uavhengig av mengde) ha skjellig grunn til mistanke om et straffbart lovbrudd og kunne etterforske akkurat som i dag. Avdekker etterforskningen fellende bevis for noe straffbart, vil vedkommende da kunne straffes, ellers henlegges saken og sendes tilbake til den kommunale rådgivningsenheten.

Det andre settet med terskelverdier – som tilsvarer dem som opprinnelig ble foreslått gjort straffrie av Rusreformutvalget – er blitt innført som et “mellomsjikt” mellom det straffrie og det fullt ut straffbare. I dette sjiktet er innehav og anskaffelse fremdeles straffbart, men det skal som hovedregel reageres med påtaleunnlatelse. Påtaleunnlatelsen vil normalt gis med vilkår om at man møter til rådgivning, med mindre man allerede er i kontakt med hjelpeapparatet. Hvis man ikke møter til rådgivning, skal påtalemyndigheten vurdere videre straffeforfølgning i form av forelegg eller tiltale.

Ender saken i retten, skal domstolen imidlertid også vurdere å gi såkalt straffeutmålingsutsettelse eller straffeutmålingsfrafall. I praksis tilsvarer disse reaksjonene betinget og ubetinget påtaleunnlatelse, men de gis av retten og ikke påtalemyndigheten. Retten får også utvidet adgang til å ta i bruk betinget bot, som i dag bare gis personer under 18 år. Selv om de ikke regnes som straff, er påtaleunnlatelse og straffutmålingsfrafall/-utsettelse strafferettslige reaksjoner som vil fremgå av en uttømmende politiattest. Unntaket er hvis man er ilagt slike reaksjoner for lovbrudd begått før fylte 18 år og ikke har begått gjentatte lovbrudd.

Vil rusreformen få slutt på diskriminering av minoriteter? 

«Særlig problembelastet og marginalisert ungdom kan ha et anstrengt forhold til politiet og være preget av skepsis og mistillit til offentlige myndigheter og deler ikke med letthet informasjon om sine problemer og vanskeligheter. Dette kommer kan hende også til uttrykk ved at ungdommer fra Oslo øst som er på «urinprøvekontrakter», opplever tiltaket mer som straff og kontroll enn ungdom fra Oslo vest, som opplever at tiltaket bærer mer preg av hjelp,» skriver Rusreformutvalget. Om stigmaet som følger med straff, skriver utvalget: «Statistikk fra Oslo tyder på at stigmaet rammer skjevt. Svar på spørreundersøkelsen Ung i Oslo viser at en høyere andel personer med norskfødte foreldre har prøvd cannabis enn unge med innvandrerbakgrunn. (...) Til tross for dette synes det å være en høyere grad av avdekking av cannabis i utsatte områder på østkanten enn på vestkanten i Oslo.» 

Det er usikkert om rusreformen vil bøte på denne forskjellsbehandlingen, ikke minst da oppdagelsesrisikoen ved ulovlig rusmiddelbruk er høyere for dem som oftere stoppes av politiet. Samtidig sluttet politiet nylig å gi doble bøter for narkotikabesittelse i såkalt «utsatte områder». Dette skjedde neppe som følge av rusreformen – som ikke er innført ennå – men det kan ha en sammenheng med den offentlige debatten om straffens negative effekter som har pågått i etterkant av at Rusreformutvalgets utredning ble publisert.     

Hvordan skal rusreformen finansieres?

På kort sikt vil reformen innebære økte statlige utgifter til rusfeltet. Dette omfatter implementering og oppfølging av modellen, blant annet i form av produksjon av veiledende materiale og opplæring, samt evaluering. Det er også mulig at det vil bli en økning i antall personer som har krav på rusbehandling, og dermed også  økte utgifter til dette. Kommunene vil i tillegg ha egne utgifter knyttet til opprettelsen av de rådgivende enhetene.

Arbeiderpartiet, SV og Rødt har uttrykt bekymring for at det ikke følger med ekstra midler til kommunene med reformen. Enkelte har advart mot at vi da i stedet for «fra straff til hjelp», vil gå «fra straff til ingenting». Ettersom utvalgets utredning viser at straff medfører sikre omkostninger og samtidig usikker nytte, er dette imidlertid ikke nødvendigvis et problem. Regjeringen har uansett varslet i lovforslaget at det vil bevilges penger til kommunene til opprettelse av de rådgivende enhetene.

For å sikre best mulig måloppnåelse, er det likevel viktig at kommunenes og helsevesenets økonomi styrkes slik at de har kapasitet og kompetanse til å overta ansvaret. På sikt kan det vurderes om man vil omprioritere hvordan ressursene til det forebyggende arbeidet fordeles. Vi mener da at Rusreformutvalgets kritiske gjennomgang av straffens effekt gir grunn til å undersøke i hvilken grad andre strategier i ruspolitikken har evidens, både på forebyggingssiden og innen behandling. 

På lang sikt kan det likevel tenkes at Norge vil spare penger på rusreformen. Dette kan skje hvis flere med rusproblemer får hjelp og kan komme seg tilbake i jobb. I tillegg vil avkriminalisering med adekvate terskelverdier spare domstolene og påtalemyndigheten for et betydelig antall saker som i dag ville ha havnet i retten på grunn av ikke vedtatte forelegg eller oppbevaring av mengder like over foreleggsgrensene.