Vi intervjuet en av våre første støttespillere, Dag Sørås, om hans syn på norsk ruspolitikk.
Vi i Tryggere Ruspolitikk har levert høringsinnspill på statsbudsjettet 2024, innspillet finner du under.
Det er med stor sorg vi meddeler at vår tidligere nestleder Inge Carlén har gått bort. Takk for alt, kjære Inge. ❤️
09. august deltok jeg på #Dax18 i går med en statssekretær fra AP/helse- og omsorgsdepartementet. Vi i Tryggere Ruspolitikk har nemlig etablert en analysetjeneste der personer som har kjøpt et ulovlig rusmiddel, kan komme og sjekke hva det inneholder. Med denne informasjonen kan de vurdere om de vil kaste stoffet, redusere dosen eller unngå bestemte stoffkombinasjoner. Lignende tilbud finnes i flere land, og vi vet at de kan virke skade- og overdoseforebyggende.
I begynnelsen av debatten på NRK virket det som om Regjeringen støttet rusmiddelanalysetjenesten vår, og vi fikk skryt for vårt arbeid. Det var da vanskelig å få tak på hvorfor de ikke kunne støtte tiltaket økonomisk. Til slutt kom det frem hva de egentlig tenker, og det skremte meg:
Foreningen Tryggere Ruspolitikk var på plass under FNs Narkotikakommisjon (The Commission on Narcotic Drugs, CND) som ble arrangert 12.-16. Mars i Wien i år. Sammen med andre fra den internasjonale rusreformbevegelsen tok vi til orde for å skrote FNs mål om et narktikafritt samfunn og i stedet bygge en politikk på økt velferd i form av helse, livskvalitet og skadereduksjon.
I fjor ble vi lovet en ny ruspolitisk kurs av helseminister Bent Høie. I dag, fredag 13. oktober, ønsker vi å gravlegge den nåværende norske ruspolitikken ettertrykkelig. Statsbudsjettet er lagt fram og detaljer skal utmeisles og beslutninger fattes. Det nye stortinget har alle de verktøy de trenger for å fatte riktige beslutninger. Midler må overføres fra justis- til helsesektoren. Dersom våre folkevalgte mot formodning velger å opprettholde dagens politikk, gjør de det mot bedre vitende. I så fall er de uansvarlige voksne, som velger å se en annen vei og som fremdeles vil ofre rundt 260 mennesker i kommende generasjoner hvert år og som vil la nye generasjoner få livene ødelagt av urene stoffer, underernæring, sosialt stigma og forfølgelse som en direkte konsekvens av at vi fører en politikk som sorterer mennesker ut i fra sykdom.
Hasj leder faktisk til heroin, men ikke av de grunnene myndighetene vil ha deg til å tro.
Du har sett det utspille seg mange ganger: Tenåring begynner å bruke cannabis, trekker seg unna, får dårlige venner, havner i trøbbel og begynner etterhvert å bruke hardere stoffer. “Det begynte med hasj”. Forklaringen gjentas ofte. Hva skjer egentlig bak sceneteppet?
LAR (legemiddelassistert rehabilitert) ble et nasjonalt tilbud i 1998. LAR skulle forholde seg til nasjonale retningslinjer utarbeidet av Helsedirektoratet, og disse retningslinjene kunne tolkes av hver LAR-region i den grad at tilbudet straks ble ulikt fra fylke til fylke. I visse LAR-regioner ble retningslinjene tolket så strengt, at alle andre medikamenter enn de tre i LAR; Suboxone, Subutex og Metadon nærmest ble utelukket. I noen regioner har valget av medikament i LAR, blitt supplert med medikamenter utskrevet av fastleger i langt større grad enn i andre. Forskjellen mellom de mest rigide LAR-regionene og de som er mest humane viser seg i SERAF-rapporten der vi kan lese at ved ST Olav Hospital i Trondheim skriver de ut 63 % Suboxone, mot 13 % i Oslo. Man kan derfor gå så langt å si at å flytte fra en LAR-region til en annen kan gi et helt annet tilbud om medikamentell behandling i LAR.
Det skrives ut mye legemidler i Norge. Det kan se ut til at det er lettere å få en resept på antidepressiva og angstdempende medisiner enn en time hos psykolog. I 2016 fikk nærmere 330 000 personer i Norge utskrevet antidepressiva, flere enn 40 000 gikk på ADHD-medisiner, og antall mennesker som fikk sovemidler og beroligende midler lå på drøye 580 000. Disse tallene kan se ut til å dreie seg om psykiatri, men handler i stor grad om rusavhengighet også. Det er ingen nyhet at rus og psykiatri ofte går hånd i hånd.
Det er vanskelig å forestille seg funksjonelle mennesker som er avhengig av narkotika. Vi har skapt et bilde av dem som møkkete mennesker som raner gamle damer og holder til på Plata, men sånn er ikke virkeligheten. Mange arbeidsføre går i dag på medisinering som ville hatt illegal status på det åpne markedet. Ryggopererte som er blitt avhengig av morfin, epileptikere som går på Rivotril eller fru Hansen på Frogner med sin Valium. Dersom vi definerer narkoman som en som er avhengig av et stoff er sannheten den, at hovedtyngden av alle narkomane er i jobb. De narkomane som er avhengig av de samme stoffene, men som kjøper dem på det illegale markedet, er imidlertid de vi ser på som narkomane. Skillet mellom disse pasientgruppene handler om jus. Vi knasker piller som aldri før og stadig flere barn bruker sovemedisin.
Politiet har i lengre tid kjørt en kampanje: «Forebygging gjennom forvaltning». Spørsmålet er: Hva skal forebygges? Og – virker det? Forebygging gjennom forvaltning har vært knyttet til vegrafikklovens §34 femte ledd. Manglende edruelighet. Praksisen er at man fratar førerkortet fra folk som innrømmer å ha røykt hasj mer enn et par ganger i året, uten at de er tatt for kjøring i påvirket tilstand. Det er typisk hasjrøykerne som får gjennomgå gjennom denne praksisen fordi man i uvitenhet har koblet lagring av THC i fettvev med uvitenskapelig vrøvl om at dette skal kunne føre til såkalt kronisk rus. Se for deg at du ble stoppet i rutinekontroll.
Skrevet av Trond-Arne Ausdal, proLAR
For meg har alltid en rehab vært en arena der jeg kan være rusfri over en lengre periode, noe jeg kan bygge videre på. Men – i det øyeblikket du setter beina dine innenfor en rusinstitusjon, frasier du deg samtidig mange av dine mest basale menneskerettigheter. Du bestemmer ikke lenger over deg selv. Det er ikke du som setter målene dine, bestemmer hva du skal gjøre eller når du skal gjøre det. Og det til tross for at hvis du er lagt inn på rehab, er det jo mer enn sannsynlig at du er et voksent menneske. Likevel er hovedregelen mer enn unntaket at du blir fortalt ting av dette kaliberet:
Du skal legge deg.
Du skal stå opp.
Du skal gjøre ditt.
Du skal gjøre datt.
Det du trenger hjelp til er å få et bedre liv, men det du faktisk får hjelp til – bortsett fra å legge deg, er å bli et slags overmenneske støpt i de rusansattes form. Du skal bli slik de vil at du skal bli. Du skal leve på den måten de syns det er greit at du lever.
Nei. Ikke faen!
Å sitte i en ring med et tau hvor man legger ned steiner som skal markere viktige hendelser i livet ser unektelig flott ut, og tydeligvis slår det an en streng hos kommunen, men hjelper det meg? Nei.
På ett av stedene hvor jeg var, har de lenge hatt en praksis med å tilby noen få en stilling på institusjonen, kanskje for å være en god rollemodell. Ikke vet jeg. En fyr er fotballtrener, en annen er data- og mediemann. Jeg, med mine skriveferdigheter, var forespeilet en praksisplass som journalist på huset. Det var bare ett problem. For å få denne stillingen var jeg nødt til å frasi meg mitt nye medikament. Legger man til at det var dette medikamentet som har gjort at jeg nå har vært rusfri og hatt et godt liv i tre år, er det lett å forstå at det var et krav jeg ikke kunne gå med på. Det handler om religion. Og om å bli hundre prosent rusfri.
Dette er ikke et enestående tilfelle. Hver dag begås til dels grove brudd på menneskerettighetene til folk som er på rehab-er.
Ta dette eksempelet:
En mann eller dame har ligget abstinent og jævlig i flere uker. Plutselig en dag kvikner han eller hun til og vil gå seg en tur: «Jeg har ligget i senga i flere uker. Nå som jeg omsider er i form til det, vil jeg gjerne ta meg en tur ut». Den ansatte: «Hva!? Akkurat nå? Nå som vi hadde tenkt til å kose oss med vafler!»
Slike forhold skaper en grobunn for en usunn ”oss mot dem”-dynamikk. Kreftene som skulle blitt brukt på å komme seg videre, til å få seg et godt liv, blir sløst bort på en meningsløs kamp om de mest banale ting.
”Du kan få lov til å gå på Rema 1000, men ikke på RIMI”.
Til ansatte i rehab vil jeg si: Man kommer overraskende langt ganske enkelt ved å opptre rimelig! Når en bruker spør deg om noe, still deg da dette spørsmålet: «Hva skjer hvis jeg sier ja til dette?» Hvis ikke svaret er at «noen kommer til å bli drept» eller «tredje verdenskrig vil bli utløst» kan du trygt svare ja. Ikke si nei eller vær vanskelig bare fordi du kan.
Som bruker av illegale rusmidler er man kuet over mange år. Det fins sågar behandlingsmodeller som hevder at hvis rusbrukeren hadde fått gjøre akkurat hva han eller hun ville, så hadde de endt på institusjon eller i fengsel OG dødd.» Hva slags menneskesyn er dette?
Aller viktigst er det at man tillates å bruke energien på de tingene man ønsker selv! I stedet for en endeløs kamp for retten til å ha din egen vilje. Behandles du som et voksent menneske er sjansen stor for at du vil oppføre deg som ett. Det gjør man sjelden i behandlings-Norge i dag.
Vi er på rehab-en 24/7. Vi bor der. I den perioden vi er der er dette vårt hjem. Mange ansatte – de faglærte og de ufaglærte, har negative holdninger til rusbrukere. I motsetning til oss, kan de gå hjem hver dag. Vi må være igjen. Når de ansatte kommer, oppleves det som om vi er dyr i en dyrepark – til skue for forskjellige folk som kommer innom 7.5 time om gangen og skal fortelle oss, apekattene og sjimpansene, hva vi skal gjøre, hva vi skal tenke og hva vi skal si. Eller kanskje enda viktigere: hva vi ikke skal si, tenke og gjøre. Det er jo ikke vi som bestemmer.
Dette er mine krav for framtiden:
Jeg er et voksent individ med full råderett over min egen kropp og mitt eget sinn. Derfor er jeg i min fulle rett til selv å sette mine egne mål og bestemme hvilken vei jeg vil ta for å forfølge det målet. Jeg har samme rett til helse og menneskerettigheter selv om jeg bruker eller har brukt illegale rusmidler. Jeg har kjent på kroppen hvor farlig kombinasjonen moralisme, religion og rus er. Det håper jeg tar slutt i framtiden. Jeg kan gå selv. Du kan gjerne gå med meg, men veien er det jeg som bestemmer.
Du kan lese mer her:
Aprodop Blogg
Rusinstitusjoner og menneskerettigheter – innenfor rimelighetens grenser?
Hver dag gjennom budsjettforhandlingene og helt frem til statsbudsjettet legges frem den 12. oktober og den påfølgende dagen kommer vi i gruppen for Brukere og Pårørende i Foreningen Tryggere Ruspolitikk (FTR) til å stille 13 krav som en påminnelse til våre folkevalgte, slik at de setter handling bak ord på rusfeltet.
Hver dag gjennom budsjettforhandlingene og helt frem til statsbudsjettet legges frem den 12. oktober og den påfølgende dagen kommer vi i gruppen for Brukere og Pårørende i Foreningen Tryggere Ruspolitikk (FTR) til å stille 13 krav som en påminnelse til våre folkevalgte, slik at de setter handling bak ord på rusfeltet.
Hver dag gjennom budsjettforhandlingene og helt frem til statsbudsjettet legges frem den 12. oktober og den påfølgende dagen kommer vi i gruppen for Brukere og Pårørende i Foreningen Tryggere Ruspolitikk (FTR) til å stille 13 krav som en påminnelse til våre folkevalgte, slik at de setter handling bak ord på rusfeltet.
Hver dag gjennom budsjettforhandlingene og helt frem til statsbudsjettet legges frem den 12. oktober og den påfølgende dagen kommer vi i gruppen for Brukere og Pårørende i Foreningen Tryggere Ruspolitikk (FTR) til å stille 13 krav som en påminnelse til våre folkevalgte, slik at de setter handling bak ord på rusfeltet.
Hver dag gjennom budsjettforhandlingene og helt frem til statsbudsjettet legges frem den 12. oktober og den påfølgende dagen kommer vi i gruppen for Brukere og Pårørende i Foreningen Tryggere Ruspolitikk (FTR) til å stille 13 krav som en påminnelse til våre folkevalgte, slik at de setter handling bak ord på rusfeltet.
